Blenheim Palace
Den lille landsbyen Woodstock ligger bare en liten busstur fra Oxford. Likevel tok jeg med meg koffert og overnattet to netter i et sjarmerende vertshus. Bussjåførene på stasjonen i Oxford hadde moro med meg (typisk turist med dårlig engelsk) da jeg spurte etter bussen til Woodstock:
-Sorry, Madam. The Palace is closed.
-Closed, no! Why?
-Burned to the ground, Madam..
Tre-fire menn i 50-årsalderen fikk seg dagens latter da de så uttrykket mitt..
Sjåføren for "min" buss unskyldte spøken, tok kofferten min og geleidet meg inn på bussen. Bussen stoppet både utenfor palassets hovedinngang og i den nevnte landsbyens sentrum.
Jeg gikk av i sentrum og slentret tilfeldig i retning av der jeg regnet med gjestehuset lå, og vips.. framme. Utpå ettermiddagen gikk jeg en runde i landsbyen og kikket i butikker, bymuseet og ca 200 meter videre i gaten der jeg bodde lå en av sideinngangene til Blenheim Palace. Til sideinngang og være var den ganske elegant..
Jeg gikk ikke inn, det var snart stengetid. Men jeg fikk et lite glimt av hva som ventet..
Det er nesten litt flaut, men jeg ble litt rørt jeg da jeg (prikk på åpningsminuttet dagen etterpå) gikk inn denne sideinngangen.
Bare 20 meter innenfor stoppet jeg og så parken og det fantastiske palasset som lå som et fata morgana i morgentåka.
Akkurat da var det bare jeg som så det bildet akkurat sånn. I det øyeblikket var Blenheim Palace bare mitt..
Alle bildene videre kan forstørres ved at du klikker på de..
Palasset og parken ble bygget på begynnelsen av1700-tallet for den 1. Duke of Malborough, og er i dag hjemmet til den 12.Duke and Duchess of Malborough.
(da jeg besøkte var det den 11. Duke som regjerte, men han døde i vinter og ble etterfulgt av sin sønn)
Familien er også kjent for sitt slektskap til Sir Winston Churchill som ble født her. Egne utstiller i palasset er viet både Churchill og de to verdenskrigene som har preget palasset.
På hjemmesiden deres kan du få både historie og fantastiske bilder fra inne og ute..
Parken var åpen i ni timer. Jeg rakk ikke å se alt, og måtte prioritere. På min veg mot palasset traff jeg flere lokale beboere som var ute og gikk morgentur med hunden eller hverandre. Alle jeg møtte hilste "Good morning" og ga meg den samme følelsen som da jeg gikk på ski hjemme i Nordmarka da på 80-tallet. Der hilste du på alle du møtte i skiløypa..
Hudrevis av fasaner, jeg tuller ikke, gikk og beitet på engene sammen med sauene. Engene lå på siden av parken og hørte til godset. Hele området er på 8000 mål(!) Jeg gikk en tur over engene, for selve palasset åpnet en time senere enn parken. Som sagt gikk fasanene i store flokker og plukket i gresset og spankulerte overlegent foran meg på vegen. Skilt langs vegene minnet kjørende ansatte om å kjøre forsiktig.
Sauene titta litt rart på meg mens jeg plystra meg oppover gårdsvegen som til slutt gikk utenfor kartet jeg hadde fått utlevert ved inngangen. Jeg fant det best å snu.
På veg opp mot palasset igjen er det kommet betydelig mer folk, men det blir aldri trangt noe sted. Hele området er så stort at det ikke merkes om det er 1000 eller 5000 innenfor portene. Det er tydelig mange som er der ofte, lokale beboere som bruker det som turområde, det er mange kilometer med stier og veger. I parkene kan du gå hvor du vil, selv om det er mest naturlig å følge stiene. Skiltede runder gjør det lett å finne frem.
Inne i palasset er det gavebutikk(selvfølgelig), kafeer, utstillinger og restroom. Alt er ryddig, rent og godt vedlikeholdt. Det er ikke bare for at jeg gikk på en rød sky, jeg er ganske kritisk og legger fort merke til spindelvev og dårlig renhold..
På veg inn i utstillingene i palasset blir jeg høflig tatt imot av en dørvakt som spør pent om jeg kan snu ryggsekken min over på magen. Jeg smiler og gjør som han sier. Alle bærer vesker og ryggsekker på magen for ikke å dulte borti og rive ned gjenstander som står utstilt. Lurt, selv om jeg får blackflash i fra tre graviditeter...
Speilselfie med sekk på magen
Inne er det lagt opp til flereforskjellige runder med utstillinger, noen med lyd, andre med guider. Jeg slang meg litt bak en gruppe med guide så jeg kunne høre det jeg ville høre uten å få for mange mennesker i kameralinsa. Alt fra Churchills soverom og pysjamas til kongelige kapper og kroner, ballsaler, hele rom med utstilt servise, spisesaler, gullutsmykkede speil og tak. Kan ikke beskrives. Runden endte i palassets eget kapell og derfra gikk turen ut i de formelle hagene.
Kommentar til bilde nr 3:
Maleriet er av 11.Duchess of Malborough
Rett utenfor kapellet la de formelle hagene. The Water Terraces og The Italian Garden ble begge anlagt av den
9. Hertugen rundt 1900. The Water Terraces er åpent for publikum med kafe, fontener og formklipte buksbom- og barlindhekker. Dagen jeg var der jobbet 5 mann med hekksakser for å trimme hekkene. Et imponerende øyemål av en mann på stige....
The Italian Garden er privat, så jeg måtte nøye meg med å kikke over hekken som alle andre..
En nydelig liten rund rosehage med grusganger og portaler lå et stykke ned i parken.
Kommentar til bilder, navn på roser:
nr 1 Iceberg
nr 2 Royal William
nr 3 City of Belfast
nr 4 Silver Jubillee
nr 5 Peace
Vegen videre ledet ned til et vakkert fossefall med pumpehuset som forsynte fontene. Langt her nede drev nok en mann med hekkesaks og beskar buskene. Jeg fikk et høflig nikk og et smil, men han var klok nok til ikke å stoppe for å prate. Jeg hadde prata i timesvis hvis jeg hadde fått lov.
Båthuset på det siste bildet ble bygget i 1888.
Stien opp langs vannet endte oppe ved palasset, og jeg tok det lille røde toget ned til the Pleasure Garden med verdens nest største levende labyrint, sommerfuglhus og hagebruksmuseum.
Kommentar til bildene:
Labyrinten er laget av barlind og anlagt med to trebroer hvor man kan stå og få oversikt før man går ned i labyrinten igjen. Hekkene var over 2 meter høye. Enden på labyrinten er en åpen plass med lavere hekker som du kan se fra broene at danner bokstavene BLENHEIM i en sirkel rundt statuen i midten. Great fun!
I sommerfuglhuset bodde både sommerfugler og "vanlige" fugler. Passe tropisk varmt, og rene skattejakten ettersom du finner fler og fler sommerfugler jo mer du leter. På turen ut blir du minnet på å sjekke deg selv i et speil på veggen så ingen sommerfugler har satt seg på deg for å haike ut.
I hagebruksmuseet var det mange godbiter i forne tider. Det høye skapet var oppbevaringssted for gartnerens frøkolleksjon. I arbeidrommet var det mye jeg kunne tenke meg i mitt eget arbeidsrom..
Miniatyrbyen er en kopi av gaten der gjestehuset mitt lå. Huset på det nest siste bildet er kopi av det riktige posthuset på det siste bildet.
Utenfor The Pleasure Garden, på veg opp langs togtraseen måtte jeg stoppe og ta bilde av noen vakre gamle trær som standhaftig nektet å gi opp. Alt må ikke være strømlinjeformet og perfekt.
Da mine 9 timer gikk mot slutten, tuslet jeg ut mot sideinngangen igjen. Jeg må innrømme at jeg var sliten, men hadde ikke det minste lyst til å gå der i fra. Et siste bilde av samme utsikt som møtte meg da jeg kom, ga meg et palass uten morgentåke..