Mat

Frokosten som serveres i kafeen på hjørnet i kvartalet der hotellet mitt ligger i Oxford er langt fra mine to vanlige brødskiver med HaPå..

Men betjeningen er veldig hyggelig og skjønner at de må snakke litt saaaktere når jeg for tredje gang må innrømme at jeg ikke skjønner hva han sier.

Baconroll, English breakfasttea og en yoghurt blir satt foran meg, siden jeg ikke orker tanken på wienerbrød eller stekte pølser til frokost.

Litt skeptisk til det som ble kalt baconroll.. et fint, sprøtt rundstykke med to sprøstekte baconskiver. Ok, jeg ble mett og ble vant til det etter et par dager. Jeg tok meg ikke bryet med å utforske menyen ytteligere.

Middag derimot ble inntatt på flere forskjellige restauranter og puber. Nydelig torsk, laks, fiskesuppe og Fish &chips (selvfølgelig)  Jeg spiste ikke en eneste kjøttmiddag, og sendte ned et glass nydelig hvitvin med god samvittighet.

Sniklytteren

Jeg måtte sniklytte til en samtale mellom to eldre mennesker på en kafe i bymuseet i Woodstock. Han var over 70, kanskje nærmere 80.

Med skikkelig snobbeaksent erklærte han at terrorisme måtte bekjempes for han var for gammel til å lære seg arabisk. Ikke orket han flere koner heller. Og ekteskap mellom søskenbarn måtte forbys, han glemte tydeligvis sitt eget kongehus i sin fremmedfrykt..

Venter på husrom

Jeg sitter på et lite torg i Woodstock og venter på at rommet mitt skal bli ferdig rengjort så jeg kan sjekke inn. ca. en time forsinket. (håper ingen har dødd der inne)

Men det er fint å sitte ute i sola og se på livet. Det er en del turister, men mest håndverkere (i hvert fall bilene deres) hageservice og vindusvaskere.

Når jeg ser opp på hustakene lurer jeg litt på om de er tette. At det er eldgamle takstein og skifer er en ting (husene er vernet), men noen av takene er rett og slett så salrygget at de ligner gamle låver.

Det spares ikke på blomster i bybildet. Store kasser og oppsatser står plassert ut. På plaketten over eller på siden står det hvem som har donert penger til utsmykningen. Det lokale gartneriet, og hertugen og hertuginnen av Malborough er representert.  Fargekomposisjon er fraværende. Typisk britisk ampel består av minst fire forskjellige planter med forskjellige farger. Jeg klarer ikke se noen form for sammenheng i hverken fargevalg eller plantestruktur.

Klikk på bildene for å se de større..

Byggelyst

Når mørket senker seg kommer tv'en på. Oppussingsprogrammer, nybygg og restaurering av falleferdige slott ruller over skjermen.

I hjertet av England får jeg også lyst til å bygge noe i mitt eget prosjekt Hyde Park.

Hva skal jeg bygge, og hvordan skal jeg legge fram byggesøknaden for Samboer? Kvinnelist må til, men først skal det tegnes..

En bussjåfør en bussjåfør..

Jeg skulle til en besøkshage i en liten landsby litt utenfor allfarveg og fikk beskjed på informasjonen at jeg skulle ta bussen fra St. Aldates, bytte buss i Didcot og kjøre enda en halvtime til.

Jeg fant holdeplassen, kom meg på bussen og spurte bussjåføren om han kjære vene kunne si fra der jeg skulle bytte buss. Jepp, jepp.  Da vi kom til Didcot, pekte han tvers over vegen til holdeplassen til lokalbussen (som ikke gikk før om en time) Shopping..

Lokalbussen kjørte ut av Didcot (en kjedelig stereotyp konstruert by) og ut på landet. Snart kom vi inn i "min" landsby, Blewbury. Så søt! Masse herlige gamle hus, noen store fancy, men mest små. Vegen var så smal at hekkene skrapte langs bussiden.

Jeg spurte sjåføren om han visste hvor hagen jeg skulle til lå.

-Sorry Love, Don't know exatly..

I et vegkryss, etter å ha sluppet en dame av utenom holdeplassene, snudde han seg og ropte bakover i bussen:

-Anyone know the Ashbrook House?

To damer strakk hånda i været og fortalte ivrig mens de pekte ut retningen jeg skulle. Smilefjes altså!

Til tross for god beskrivelse klarte jeg å gå forbi plassen tre ganger, den lå godt gjemt bak hekker og murer. Jeg klarte å ringe på feil hus, men jeg så mange fine hus, det lokale postkontoret, og snakket med en mann som reparerte taket på det lille huset sitt. Til slutt stoppet jeg en dame på en enorm hest på fortauet som viste meg inngangen som lå 30 meter unna der jeg hadde gått av bussen...

Vegen tilbake til Oxford er en historie for seg: Jeg regnet med at bussen tilbake til Didcot gikk samme veg som den kom, det vil si; jeg trodde jeg kunne ta bussen fra andre  siden av gaten..  På rutetabellen sto det at det var ca. et kvarter å vente. Ok.. men etter 25 minutter sto jeg like godt.

-Exuse me, Sir?

Jeg stoppet en eldre, ryddig herre med stokk og spurte om han kunne tyde rutetabellen.

Denne landsbyen hadde tydeligvis tre stoppesteder, og jeg sto på et av yttrepunktene. Neste buss til denne stoppen kom ikke før om to timer, mens den holdeplassen i andre ytterpunktet  fikk en buss om tre kvarter.

Jeg skulle rekke det sa han, hvis jeg fortet meg.

-Hop to it girl, run along now!

Jeg ventet på et "Tallyho", men det kom ikke.

Jeg fortet meg som jeg hadde fått beskjed om og gikk forbi mange nydelige hus som jeg skulle tatt bilde av hvis jeg hadde hatt tid. Jeg passerte den midterste bussholdeplassen (svett nå), og spurte enda en gang etter vegen hos en hyggelig dame på en bensinstasjon.

Ca 600 meter nede i vegen sto det et busskilt i et T-kryss.

Jeg så på klokka, 20 minutter til bussen skulle komme. "Run along now", jaggu sa jeg run along. Jeg tenkte på alle de  fine husene jeg ikke hadde tatt bilde av.

Usikker på hvilken retning bussen skulle komme fra, stilte jeg meg sentralt  på siden i T-krysset og ventet mens jeg spiste en kjeks. Etter 20 minutter kom bussen bak ryggen på meg og stoppet på motsatt side av vegen for holdeplass-skiltet og sjåføren ventet tålmodig til jeg hadde kommet meg av sjokket.

Bussen brummet avgårde og sjåføren forsikret meg om at han skulle si fra når jeg skulle av.

På turen kjente jeg igjen alle husene jeg hadde småløpt forbi og de to andre bussholdeplassene. (Lurer på om han mannen med stokken kom seg hjem..)

Da en gammel mann hadde gått av bussen, snudde sjåføren seg til en dame i bussen og ba henne se innom mannen, for han hadde sett så tynn og sliten ut. Hun lovte det.

-God bless..

Jeg er ganske nøytral når det blir snakk om religion, men akkurat den frasen rørte meg, for det ble sagt med godt hjerte.

På min holdeplass fikk jeg instruksjoner, og sjåføren smilte, vinket og pekte på den neste bussen min da han svingte ut samtidig som den nye kom.

God bless!

Vel tilbake i Oxford ble det fish & chips og en pint på puben.