gjenvinning

Hagen i hagen

Små gleder vokser seg store

 

Kortreist gjenvinning

I vår kommune har vi siden 90-tallet sortert avfallet fra husholdningen. Og flere fraksjoner har kommet til etter hvert. Fra huset vårt (når vi ser bort fra når vi rydder i garasjen og ellers på gården) leverer vi:

Batterier, lyspærer og lystoffrør på matbutikken, glass og metall i container, papir og papp som sendes med søppelbilen, (jeg leverer avisene på blomsterbutikken til isolasjon på vinteren), restavfall og matavfall sorteres i hver sin dunk, og nå i år har vi fått egne sekker til å sortere embalsjeplast fra husholdningen som skal leveres med søppelbilen sammen med papiret.

Plastikken har ellers gått i restavfallet og det merkes på plassen i den dunken at det er mye som kan sorteres ut i plastikksekken.

 

Jeg kan ikke noe for det, men nå synes jeg det er gøy å gå ut med søppla. Jeg er skrudd sammen slik at jeg liker å ha system og orden. Det er ikke lett i en husholdning på 5 personer når ikke alle prioriterer helt likt.. Men i søppla, der kan jeg ha orden, for det er ikke jeg som har bestemt det - det er Givas, renholdsverket.

 

Og etter at plastikksekken var på plass i garasjen ble det nødvendig å sette seg inn i hva som skal opp i den.

Jeg har en lei følelse en gang i blant at jeg styrer huset med jernhånd. Jeg irriterer meg noen ganger over at jeg skal sitte med svar på alle spørsmål, -Når kommer ungene hjem fra skolen, når har de gym, hva blir det til middag, når kommer pappa hjem, hvor er den grå genseren (uten den har jeg ingen ting å ha på meg!!), skal vi noe i helga, kan jeg få komme til...

Joda, jeg bestemmer mye, og prøver å ha oversikten over det meste. Jeg føler meg som Den Allvitende Skraphaugen på barnetv om Fraglene på 80-tallet. Jeg håper ungene husker meg som en flittig mor som lagde mat og holdt huset istand, passet på lekser og ordnet så de fikk reise på turer og besøke venner.

Jeg er litt redd for at de skal huske meg som den som jagde alle ut når det var tilnærmet fint vær, tvang dem til å stenge datamaskinene og komme seg ut for å hjelpe til i hagen. (Vi har ikke noe å gjøre ute! - Nei, da får dere kjede dere en stund, så kommer dere nok på noe..) Da jeg var liten fikk vi beskjeden: Ikke stå inne å hopp! Gå ut og bær ved! Og jeg hadde ikke vondt av det, i tillegg hadde jeg gjort noe nyttig.

 

Men tilbake til søppelet. Jeg har altså satt meg inn i hva som skal i plastikksøppla og har igjen blitt Den Allvitende Skraphaugen bokstavelig talt. Logistikken i kjøkkenbenken går seg til selv om jeg ikke helt er fornøyd med de aktuelle dunkenes palssering. Faren for at ting blir lagt feil hvis jeg omorganiserer dunkene i ettertid er stor, og hvem må fiske opp yoghurtboksen og legge den i riktig dunk da..?

Men jeg gjør det så gjerne for å føle at jeg har kontroll. Kontroll på søppla?? Jammen er jeg skrudd sammen på skakke!

 

Og for å gjøre ting enda mer komplisert satt vi i helga og prata om markhaugen ved stabburet der vi graver mark når vi skal fiske. Jeg passer på å legge oppraket løv dit på høsten, ingen gressklipp eller kvister. Bare løv gir en fin samling meitemark. Jeg bedyret samboer at jeg hadde lagt løv dit i fjor høst, men ser jo at det er litt lite samtidig som ugresset har vokst seg innpå. Jeg må nok spavende den en gang snart. Også kommer rabarbrabladene på i midten av mai, det er marken gald for.

Men kunne jeg ikke gjøre mer da? Joda. Jeg er i konstant behov av omdannet plantemateriale til hageprosjektene mine. Jorda på gården er tørr, hard og har som tidligere fortalt en tendens til å se ut som et inntørket elveleie. Nabokuene er til god hjelp, men jeg kunne prøve å lage noe selv også..

 

Jeg er ikke moden for en varmkompost tror jeg. (Jeg prøvde det en gang for 20 år siden, det ble mye fluer..)

Men en komposthaug.. Eller kasse, eller en binge.. Jeg har ikke lyst på flere åkersnegler eller ugress i bedene mine, så nå må jeg tenke litt kjenner jeg. Men dunken til matavfallet må deles i to fraksjoner.. Vegetabilsk og animalsk. Det første skal i komposten og det andre skal Givas få. Ja også brødskalkene da, de får enten fuglene eller lånehesten til eldstejenta.

Når jeg da regner sammen alle fraskjoner i husholdningsavfallet kommer jeg til 9.. Litt mye på et familiekjøkken? Kanskje, men det synes ikke annet enn brødskalkene til hesten som ligger å tørker litt i en boks før han får lov å spise de.

Og når jeg leser og ser på tv skrekkhistoriene hvor søppla havner og hvordan den blir fraktet rundt i Europa før den helles i en diger haug for å brennes eller graves ned, velger jeg å tro på barnetv-programmene der de følger en melkekartong eller glassflaskes ferd mot et nytt liv fra gjennvinningsstasjonen og til nye produkter. Jeg vil ha følelsen at vår innsats hjelper! Og jeg vet i hvert fall at salatrestene, brødskalkene og avisene våre får den mest kortreiste og nyttige gjennvinningsturen selv om det er en dråpe i havet..