Da jeg var liten, si 8-13 år, var en av mine favorittoppgaver å skjære opp rabarbra som mamma skulle koke til syltetøy, suppe og grøt. Noe skulle kokes med en gang og noe ble fryst ned i melkekartonger til en "vinterdag".

På 70-tallet var det faktisk snakk om matauk. Vi fisket, saftet og syltet, hadde høner og sanket egg. Kaninene havnet i gryta. Vi bodde slik til at vi hadde muligheten for å dyrke og høste.

10-12 år gammel satt søster og jeg på stabburet og ribba høner som broren min og pappa hadde slaktet. Jeg klarer fremdeles å mane frem lukten av varme, våte fjær etter at høna hadde hatt en tur i kokende vann for at fjærene skulle løsne lettere. Mamma var ikke hjemme under denne seansen. Hun likte ikke slakting.

Solvarme dager i juni satt vi på stabburtrappa og kuttet rabarbra i småbiter og tømte de opp i et brunt, rundt plastikkfat. Trappa var støpt, grov og varm av sola. På riktig varme dager var trappa rett og slett gloheit for nakne føtter. Men på våren var den passe varm og det var godt å kjenne sola i ansiktet mens vi skrelte vekk de grøvste trevlene på "innsiden" av stilken. De store bladene og rot-tuppen lå igjen på komposthaugen bare noen få meter unna der rabarbraen vokste.

Da fatet var fullt, tømte vi oppi vann fra bekken som rant forbi huset vårt og delte tomta i to. Rett ved huset var det en kulp i bekken med en liten bro over til den ville siden av tomta der hvitveis og bregner fikk vokse fritt. Vannet var klart og kaldt og rabarbrabitene svømte rundt i fatet mens jeg ga dem fart med hånda. Fascinerende å se på bitene som fulgte strømmen og hånda mi rundt i fatet.

Etterpå var det inn på kjøkkenet og vente på rabarbrabelønning: grøt eller suppe. Med kanel. Litt ekstra sukker? Ja takk!

I dag kunne jeg endelig etter 3-4 år med stell, flytting av nåværende rabarbratue gå ut i hagen med mitt nyervervede engelske harvesting-trug (sponkurv) og høste rabarbrastilker til suppe. Tua er ikke så stor, men har kommet seg godt etter å endelig ha blitt flyttet ut i solen og fått litt god hestegjødsel fra naboen.

Det ble ikke store "haugen", men nok til et par melkekartonger som sto klare på benken. Regnskura slapp 3 dråper i hodet mitt på tur inn til kjøkkenbenken. Ingen solvarm stabburtrapp, men lukta av fersk rabarbra er den samme nå som da. Bare lukta og tanken på å prøvesmake får det til å kile bakerst i jekslene.

Har du lyst til å legge igjen en kommentar? Trykk her.