Kjære søster
Av Gunn Elisabeth Hagen
Ja, tenk:Jeg har skrevet et brev i dag, et analogt brev som Øystein Sunde kalte det. På papir. Med penn, kulepenn da - ikke fyllepenn. Jeg er ikke så gammel. Men jeg er så gammel at jeg vokste opp i en tid uten tekstmeldinger og e-post. På den tiden fikk vi, og spesielt jentene, brevpapir til jul og bursdag. Jeg fikk en fin mappe med brevpapir med matchende konvolutter og det første som måtte gjøres var å sende takkebrev til giver. Mamma utnevnte seg selv til korrekturleser og kom med høyere krav til brevskriverkunsten min enn jeg som 7-8 åring kunne innfri:
Kjære tante.
Tusen takk for dette fine brevpapiret jeg fikk av deg til jul. Jeg ble veldig glad. Jeg har det bra. Håper du har det bra. Hilsen Gunn.
Etter en tur gjennom sensuren ble brevet fyldigere og utsmykket med en tegning.
Til min 8.bursdag fikk jeg en dagbok av vår eneste nabo. Jeg innbiller meg den dag i dag at det var far i huset som hadde skaffet den til veie. Han var pensjonert politi, var veldig snill og drev en skistue sammen med kona si. Vi ungene kalte dem herr og fru Resberg. Jeg tror han het Rolf til fornavn, men fru Resberg var alltid bare det, Fru. De hadde en sønn som var på alder med storesøsteren vår og ble en del av sjørøverklanen som herjet Bjørnsjøen på en hjemmebygd flåte.
Dagboken hadde rød fløyelskledd perm, var tykk og i A6 format. Den hadde lås med en usedvanlig enkel nøkkel, men som jeg trodde var den eneste i verden og at alle mine hemmeligheter var sikre for omverdenen. Midterste mann i søskenflokken beviste flere ganger at låsen ikke var til å stole på og jeg måtte finne utspekulerte gjemmesteder istedet
.
Men hva skulle en 8-åring skrive i en så vakker og hemmelig bok? Mamma hadde dagbok der hun noterte været, hvem som kom på besøk og dyr vi så i skumringen fra kjøkkenvinduet. Jeg tenkte vel jeg skulle ta opp den arven og lagde meg tegn for hvordan været var og skulle skrive om hverdagen.
Mamma jobbet som hjelp på nevnte skistue som var et populært utfartsted i Nordmarka, og er det enda. På sommerstid var det roligere, men en og annen buss med pensjonister på tur fikk lov å kjøre opp. En gang det var et 50-årslag der var det bestilt kringle som skulle fungere som bursdagskake. Kringlen som all annen gjærbakst skulle best nytes nybakt, ble båret ut i spisesalen med femti blå fødselsdagslys. Problemet oppsto selvfølgelig da lysene var blåst ut og kringlen ble skåret opp. Inni hadde lysene smeltet i det ovnsvarme bakverket og fru Resberg måtte til med en reserveløsning fra fryseren. (Uten vår tids mikrobølgeovn tok det sin tid før det ble kake i det selskapet).
Mamma fikk med den mislykkede kringlen hjem til oss og vi skar rundt det blå og spiste nybakt kringle med melis til kvelds. Da endelig kunne jeg gjøre min første hverdagsbetraktning i den nye dagboken min og skrev: (dagens dato, jeg er ganske sikker på at det var i 1978) "Blå kringle på Kikut!" En enkel setning med blå fargeblyant for effektens skyld ble stolt vist frem for sensuren. Jeg fikk streng beskjed om at slike hendelser var det ikke meningen at jeg skulle skrive om, men siden det var skrevet med fargeblyant gikk det ikke ann å viske ut. Dette gjorde at det for resten av dagbokens levetid var det første som kom til syne da jeg åpnet den.
Etterhvert ble det nok mer saftige hemmeligheter som ble nedskrevet. Som den gangen bror og jeg borret hull i en båt som var lagt i vinteropplag i hans og mitt verksted. Verkstedet var i møkkakjelleren i låven. Rommet var stort for oss ungene og da vi flyttet til gården lå det en stor haug med gammel kumøkk på gulvet. Vi fikk lov av pappa til å bruke rommet mot at vi trillet møkka i trillebår til kjøkkenhagen. Det var en stor jobb, men motivasjonen var høy, og vi fikk et sted som storesøster ikke ville eller brydde seg om å komme til. Vi kostet veggene og mamma kom innom for å godkjenne rommet for bruk. Her hadde vi både verksted og detektivbyrå, jeg var medlem i Mikke Mus klubben og måtte selvfølgelig ha kontor. Oppdragene var få og som nevn var jeg med på den største forbrytelsen selv.
Båten som plutselig og uten vår tillatelse dukket opp midt i verkstedet vårt tilhørte OFA, den lokale fiskeforeningen. De hadde en hytte som base på tomta på gården der vi bodde og båten pleide å ligge inne på låven. Men så hadde pappa funnet det lynende gode forslaget å legge den i møkkakjelleren uten å spørre oss. Resultatet ble at vi som hevn tok en gammel naver og borret et hull i bunnen av båten. Ugjerningen ble ikke oppdaget før på våren da karene kom for å ta ut båten. Hærverket ble heldigvis tilskrevet en ukjent siden vi hadde sett fremmede skispor bak låven utpå vinteren. Ingen tenkte på at eierne av lokalet hadde adgang via møkkaglugga i fjøset over hvor de kom seg inn uten å sette spor i snøen ved døra på baksiden. Resultatet ble at vi fikk hengelås på døra og OFA-gutta la båten sin oppe på låven neste vinter.
Dagboken min rommet både denne og flere hemmeligheter. Etterhvert ble hemmelighetene mer jentete, og i mitt nestenvoksne liv gikk den på bålet i en flyttesjau. Mange år i etterkant kan jeg vel angre på det, men da virket det helt nødvendig. Jeg skulle ihverfall tatt vare på første side.
På skolen ble det mer fart i skrivingen. Broren vår var lyngod til å skrive, og detaljrikdommen i stilene hans ble bemerket av lærerne mer enn engang. På undomsskolen var kravene til gode karakterer store fra våre foreldre. Jeg lærte meg å skrive for å glede læreren, ikke nødvendigvis meg selv. Hun leste noen stiler høyt, og jeg visste at hvis jeg klarte å skrive så hun begynte å gråte var toppkarakteren i boks.
Men tilbake til dagens brev. Motivasjonen til å skrive et brev for hånd på skikkelig brevpapir som forøvrig var nesten umulig å få tak i er enkel: Gleden over å bruke tid på å skrive for hånd til min søster ene og alene for å si at jeg glad i henne. For jeg vet at hun kommer til å bli glad for å få personlig brev i postkassen som ikke er en regning eller tilbud om billig lån. Hun er flink til å sende meg kort fra ferieturer og har en vakker håndskrift.
President Obama spøkte kameratslig med statsminiser Solberg i en tale om det norske konseptet slow-tv. Han hadde hørt om at nordmenn lagde seriøs tv om togreiser og vedbrenning minutt for minut. Hans taleskriver hadde nok googlet konseptet og Obama er en så habil taler at det faktisk hørtes ut som om han visste hva han snakket om.
Og slow-tv er et godt konsept bare man har interessen for det valgte tema. Og er det så at det får noen fler til å leve litt mer, strikke mer, reise med Hurtigruten, ta toget eller fyre et bål ja, så er det ingen som har vondt av det.
Og kunne jeg få noen til å ta pennen fatt og skrive et ekte brev utenom det obligatoriske julekortet til noen de er glad i, ja så får de en hyggelig overraskelse i posten og ikke bare regninger.