Kattevask
Av Gunn Elisabeth Hagen
Jeg kan ikke huske at pappa vasket noe annet enn bilen og gjorde rent motorsaga. Bilvasken ble også delegert videre til oss ungene etter hvert som vi ble store nok. Motorsaga tok han med inn på kjøkkenet, dekket bordet med aviser og skrudde av dekslene. I en gammel langpanne på benken ble dekslene og luftfilteret vasket med en gammel tannbørste i Zalovann. Jeg kjenner enda lukta av vannet da Zaloen ble blandet med olje, kvae og flis. Etter hvert ble delevaskngen min jobb mens pappa skrudde og pirket ut flis.
Det var mamma som sto for husarbeidet. Hun støvsugde, vasket, lagde mat, smurte matpakker, redde senger og stelte hønene og kaninene. Vi ungene ble satt til å spa kaninmøkk, hønemøkk, bære ved og hjelpe til med oppvasken. Ikke har vi tatt skade av det, men jeg tror ikke innsatsen var hjertelig.. Pappa var på ingen måte lat, hver helg var det vedhogst, rydding i uthus, snørydding og alt som skulle til på et småbruk.
Mamma vasket til og med utedoen. Vi hadde do på låven. Den var stor og romslig, bekledd med lakkert smal panel. På veggen hang en liten elektrisk varmovn (som aldri ble brukt), og på benken lå det Donald, Billy og Vi Menn. Når hun vasket gulvet der inne på vinterstid sier det seg selv at man skulle gå forsiktig på tur inn så ikke isen forårsaket uhell på vegen.
Det var skummelt for en liten kropp å gå på do på kvelden eller natta. De første årene vekket jeg mamma hvis jeg måtte, men hun fulgte meg ikke ut. Hun sto i stuevinduet med lyset på så jeg så henne hvis jeg tittet bekymret tilbake over skulderen på turen ut. På turen inn igjen oppdaget jeg at vinduet var tomt, og mamma hadde gått og lagt seg igjen. Jeg slukket lyset i stua og la meg jeg og. Etter hvert fikk mamma sove i fred.
Doen var bygget på en stor kum som ble tømt av septikbil en gang i året. Noen ganger ble vi «glemt», og på vinterstid kunne ikke den store bilen komme ned til oss fra hovedvegen. Da hadde den ikke kommet seg opp igjen.
Vi hadde katt ved navn Tøffe på gården. Han var svart og hvit og kom til oss fra en nabo som kattunge. Han og gårdshunden Sandra vokste opp sammen, og delte alt unntatt matfat. Tøffe ble aldri kastrert, dessverre. Han sloss lett med nabokatta og kom hjem full av sår og blod. Han var borte i ukesvis på sommeren og kom hjem som om ingenting var skjedd, gikk rett inn og tisset på det første han fant.
Pappa truet mange ganger med å skyte ham, men det skjedde ikke. Han kunne kanskje tatt sitt ansvar og kjørt ham til dyrlegen i stedet. Men det var ikke vanlig på 70- tallet.
En kveld midt på vinteren kom midterstemann i ungeflokken, Per-Olaf, inn på kjøkkenet til mamma med et sørgelig vesen i armene.
-Det lukter så rart av Tøffe..
Ja, det skulle være sikkert og visst! Med lampelys som vitne konstaterte mamma at katta hadde med stor sannsynlighet falt i utedoen, men takket være mangel på forskriftsmessig tømming på høsten, hadde kreket kommet seg opp igjen ved egen hjelp.
Både katta og gutten måtte ut igjen.
Per-Olaf måtte kle av seg på trappa og gå naken opp i andreetasje og dusje. Men ikke før han hadde hold på katta til pappa hadde fått på seg regnbukse, regnjakke og de tjukke gummihanskene han hadde til utebruk hvis noe skulle lutes.
Det var første og eneste gang katta ble vasket. I en orange bøtte med hvit hank fylt med grønnsåpevann hang den slukøret på kanten mens pappa skrubbet den fra topp til tå. Det kan sikkert kalles for drittjobb, og for en gangs skyld var det pappa som vasket.
Siden det var vinteren måtte stakkaren få komme inn å tørke seg. Han lå på teppet sitt og hadde en svær stellejobb foran seg. Om det var depresjon, skam eller såret stolthet vet jeg ikke, men det tok lang tid før han var venner med pappa igjen.