Juleminne

Små gleder vokser seg store

Da nissen kom til gards

 

Av Gunn Elisabeth Hagen

 

Da vi flyttet langt til skogs trodde man som 7-åring at nissen kom av seg selv. Vi bekymret oss ikke over at han kanskje ikke visste at vi hadde flyttet. Vi hadde ikke sendt brev eller adresseendring til Nordpolen. Men vi regnet med at dette var sånt nissen visste. Vi hadde flyttet langt til skogs, var vi ikke programforpliktet til å få nissebesøk? Alle postkortmotiver og gavelappmotiver viste at nissen bedrev det meste av tiden i skogen på ski og med slede. Enkelte ganger var han avbildet i sleden over hustakene i byen, men oftest var det i skogen.

Det var forresten alltid snø på disse bildene. I byen vi flyttet fra var det sjelden snø, og når den innfant seg ble den fort forvandlet til en sørpete pepperkakedeigfarget masse. Ikke noe rart han aldri kom dit. Det skal sies at hverken mamma eller pappa nøret oppunder våre forventninger. Vi ble aldri fortalt at nissen fantes eller noe annet fantes heller. Det eneste som kunne bygge oppunder vår fantasi var når vi la en nyløsnet tann i et eggeglass med vann over natten. Morgenen etter var den forvandlet til en blank krone etter at tannfeen hadde kommet seg forbi gårdens hund som ellers var veldig påpasselig med å ikke slippe noen ufortollet innenfor gjerdet. ( Nå til dags holder det ikke med en krone. Ungene strør salt i vannet, og regner med at tannfeen har fått bedre råd.)

 

Mye skjedde på gården som vi ungene ikke kunne forklare, og det meste av ansvaret ble tillagt fjøsnissen. Det at låven hadde stått tom for dyr i årevis og den eventuelle fjøsnissen som hadde bodd der i forgangne tider hadde flyttet eller sultet i hjel tenkte vi ikke på. Ungeflokken på tre lot fantasien spille fritt.

 

Juletradisjonene i vår familie var få, men viktig for oss ungene. Alt skulle gjøres i riktig rekkefølge og til rett tid. Mamma begynte julevasken av huset på høsten. Stort hus med tre etasjer og mange rom skulle vaskes rundt. Hver tømmerstokk i vegger ble vasket og alle skap og skuffer ble tømt og vasket med grønnsåpe og salmiakk. Etter hvert som vi ble større måtte vi vaske rommene våre selv med mer eller mindre halvhjertet innsats. Min favoritt var dekketøyskapet i stua. Der sto servisene vi bare brukte i høytider og til bursdager. Jeg fikk plukke ut alle skattene og vaske skapet. Jeg kan mane frem lukten av vått treverk inne i skapet når jeg tenker på det.

 

Økonomien tillot ikke at det ble så store pakkehauger under treet. Men kravene var heller ikke så store. Vi ønsket oss alltid tegnesaker. Den som hadde en hel tegneblokk var konge på haugen. Ellers ble det kanskje kjøpt inn en blokk som ble nøye telt opp og delt i tre like deler. Men til jul håpet vi alltid på å få en egen blokk. Og tenk om vi fikk en pakke med fargeblyanter! En stor sport blant oss barna var å finne pakkene i skapet på forhånd og gjette hva det var og hvem de var til. Vi ville egentlig ikke vite, men vi klemte forsiktig på skattene øverst i skapet og manet fram bilder av hva det kunne være. Et år lå det tre tykke firkantede pakker i skapet. Akkurat passe store, men tykke og tunge. Vi var sikre på at dette var tidenes tykkeste mest verdifulle tegneblokker og at lykken var gjort for resten av barndommen. Det viste seg å være sengetøy med ubestemmelige brune og grønne mønstre.

 

På loftet sto en stor grå pappeske. I den hadde vi gavepapir fra årene før. I en pose lå ferdig krøllet og skjøtet gavetråd brukt om igjen i flere år. Når vi pakket opp julegavene våre fra tanter og onkler som bodde i byen var det alltid nytt ubrukt gavepapir som ble forsiktig løsnet og glattet ut for oppbevaring og gjenbruk. Det ble vanskeligere da gavelappene man kunne klistre på kom, for de ble gjerne sittende fast midt på papiret. Med så stor omsorg for papiret sier det seg selv at oppakking av gaver tok tid. Dessuten pakket vi opp en og en gave mens de andre ventet i spenning så øyeblikkene skulle vare.

 

Men nissen uteble. Han kom bare på juletrefesten på «lokalet» på Hakloa. Han ble fort avslørt som mannen til lærerinnen vår. Han hadde både skjegg og perfekt fasong, men med en distinkt stemme og dialekt. Våre barnefantasier falt ikke i grus, for vi hadde aldri noen håndfaste bevis på at denne beskjeggede skapning virkelig fantes enda han var avbildet på julekortene. Vi var oppdratt til å kalle en spade for en spade, men vi ble ikke nektet å drømme. Natt til julaften da treet var pyntet og vi hadde hengt en raggsokk på sengestolpen før vi la oss, kom strømpenissen med godteri. Vi fikk aldri fellende bevis på at det ikke var noen nisse, for vi klarte aldri å holde oss våkne lenge nok. Senere da vi var blitt ungdommer kom nok strømpenissen tidlig på morgenen omtrent da mamma sto opp for å gå til hønene.

 

Hver julaften gikk vi inn til hønene og kaninene i låven før middag for å si god jul. På den tiden av året var dagene korte og dyrene hadde lagt seg for kvelden. Rolige høner kikket på oss med et øye fra vaglene sine mens de laget «sovende hønelyder». De som har vært i et rolig hønsehus på kvelden vet hva jeg mener.

 

Pappa dro alltid til byen på julerunden på dagen julaften. Da var han hos våre få slektninger med gaver. Moltesyltetøy og egenfisket fisk var som fast følge med gavene. At vi ungene hatet å gå skogen rundt etter de gylne bærene som ikke gjorde annet enn å synke sammen i spannet var det ingen som tenkte på. Det var pappa som kom med gavene, ergo var de fra ham og mamma. Det var ikke alltid at føret var av det beste på denne tiden av året, og en og en halv mil på glatt og øde skogsbilveg for å komme seg ned til bommen var et sjansespill. Uten mobil og andre muligheter for kommunikasjon var det bare å vente. Mamma gikk vinduimmelom for å se om pappa kom snart så hun kunne begynne på lutefisken. Vi kunne ruten hans i byen, og ringte siste slektning på lista for å høre om når og om han hadde vært innom. Joda, han gjorde som 91. Stomperud og kom alltid hjem til jul om ikke ganske forsinket noen ganger.

 

Da jeg var 8-9 år og min bror 10-11 tok vi skjeen i egen hånd. Vi innså at nissen aldri ville dukke opp hos oss. Om ikke skuffet, så syntes vi synd på resten av familien, og siden vi var yngst tok vi ansvar. Vi allierte oss med mamma. Hun måtte innvies i planene, for vi trengte rekvisitter og det var ikke bare å forsyne seg.

 

Da julens middag og dessert var fortært og pappa begynte på kaffen måtte vi skynde oss å sette planen ut i livet. Han skulle sove middag, så vi måtte være raske før han la seg. Med et hemmelig tegn så hemmelig at det den dag i dag nå bare er jeg som vet hva det var, forsvant vi to minste ut i låven. Der hadde vi på forhånd gjemt utstyr til ekspedisjonen. Få minutter etter trampet vi inn i gangen og dundret på stuedøra. Hunden som fungerte som toller for opp i overrasket og litt skamfullt sinne for at hun ikke hadde hørt fremmede skritt i gangen. Pappa reiste seg nesten han også like sint som hunden. Han var heller ikke glad for uanmeldt besøk. I lykkerus over at overraskelsen virket glemte vi at vi ikke hadde spurt regjeringen om det var greit at vi gikk inn med støvlene på. Hun klarte heldigvis å overse uhellet og bite i seg trangen til reprimande.

Så sto vi der i stua. En kort og en enda kortere nisse. Bror med vattert rød morgenkåpe avlagt og ikke brukt på flere år og jeg med rød regnfrakk. Begge hadde tilnærmet røde luer med hvit og blå stripe nederst. I ansiktet hadde vi bommullsvatt som vi hadde tapet fast med Scotch-tape. Med buldrende dype stemmer spurte vi om det var noen snille barn i huset. Mannen og kona på nesten 50 og storesøster på veg til å bli tenåring bedyret at det var det, men at de var ute akkurat for øyeblikket. Ja, ja, nissene leverte knisende fra seg pakkene og prøvde å klappe bikkja som hadde mistet interessen og følte seg litt fornærmet over bedraget før de trampet ut og løp til låven igjen.

 

Vel inne fra den mystiske turen fikk vi historien gjenfortalt av tre i stua. Lykken var stor og en ny tradisjon var født. Til langt opp i tenårene og vi hadde flyttet hjemmefra avtalte vi med hemmelig kodeord og forsvant ut i mørket. Nissekostymet ble stort sett glemt/gjemt på låven året rundt og ble etter hvert både for lite og musespist. Men vatten og den røde morgenkåpen fulgte oss i hver eneste jul til ermene på kåpa endte langt opp på albuen til storebror.

 

God jul!