Vår i vedskjulveggen
Av Gunn Elisabeth Hagen
Da vi flyttet fra Oslo og opp i Nordmarka på 70-tallet var det sjelden vi hadde en helg for oss selv. For våre venner og slektninger i byen var det himmelrik å få kjøre bil opp i Marka for å besøke oss, fiske og bade. Med flere hundre høydemeter i forskjell fra byen er en sykkeltur i Marka en slitsom affære. Derfor var det status å få kjøre bil opp den ellers stengte vegen.
På vinteren var det roligere. Da var det et sjansespill å kjøre opp til oss på dårlig brøytede veger, bratte bakker og glatte svinger. Den ene gangen det måtte lege på gården måtte pappa ta bilen ned å møte ham ved bommen og lose ham opp.
Nordmarka er snøsikkert. Vi hadde kanskje to meter hvit ren snø mens byen lå der nede møkkete og naken. Ikke like populært for tømmerhoggerne, men for oss ungene var det Eldorado.
Da sola begynte å varme på våren og vegene ble farbare kom gjestene tilbake på samme tid som trekkfuglene. Vegen ned til gården fra hovedvegen ble klinete og hjulsporene ble forvandlet til små bekker. Vi la ut planker som vi gikk på der det var mest gjørmete veg til do eller til hønene i låven. Pappa ble sur når en besøkende uforvarende kjørte feil og ødela de små grøftene vi hadde klort i telen for å bli kvitt vannet.
Selv om vegen var bar, lå snøen dyp ellers på gården. Store snøhauger etter brøytingen sank sammen i vårsola sammen med borger og snømenn som seg over ende. Grus og gressrester dukket frem i haugene og gjorde overflaten møkkete.
Bekken som gikk gjennom tunet klukket under isen og vi søsknene hakket på isen i kulpen med en barkespade for å få hull. Da kulpen åpnet seg, spadde vi snø uti vannet for å hjelpe våren.
Den håndspadde stien til stabburstrappa der vi foret ekorn og småfugler og vegen til vedskjulet tinte ned til gresset og sagflisa. Foran vedskjulet ble det ivrig spadd og sagflisa som lå på bakken utenfor så nesten tørr ut. Da begynte utelivet for alvor. Vedskjulveggen lå mot sydvest og ble god og varm. Der kunne vi hule ut fugleholker vi laget av grankubber som var råtne inni som pappa hadde tatt med seg fra skogen. Med stemjern og hammer laget vi stærkasser som ble hengt opp i ospa bak huset. Både ekorn og stær flytta inn i kassene og hold sirkus utover.
Vi ungene ble sååå varme i skjulveggen at vi måtte kle av oss. Vi fant frem isoporplater som vi internt kalte «pipus», og la de utover bakken inn mot veggen. Åh! Det ble sååå varmt!
Vi måtte inn etter saft, appelsiner og blader. Mamma kom ut med mat til oss. Vi prøvde å gå barbeint i sagflisa, men måtte innrømme at vi kjente isen under.
Da vi hadde etablert leir, var det som et stikkord til slekt og venner som igjen samlet seg på gården. Vi tok lykkelig imot besøk selv om pappa nok ville ha fred, og mamma fikk mer å gjøre på kjøkkenet. Katta lå lat og solvarm og lot seg ikke merke ved noe.
Nært beslektet til apene tok vi takene i bruk. Ble det for mye styr på bakken klatret jeg opp på stabburtaket eller vedskjultaket. Bølgeblikket var bratt men varmt, og det var lettest å gå barbeint opp taket mens jeg holdt meg i isbordet på kanten til jeg nådde mønet. Mamma likte ikke at vi balanserte på mønet, så det gjorde vi når hun ikke så på. Ellers satt vi skrevs over og hoppet framover. På taket kunne jeg sitte lenge å lese eller tegne fugler til jeg fikk vondt i rompa og måtte ned. Da var kanskje stigen lånt av noen andre og jeg måtte hoppe ned i den gjenværende snøen eller klatre ned selja som sto midt på vedskjulveggen. Ned kom man alltid..
Da vårsola begynte å siles gjennom greinene på trærne på vestsiden av bekken var det på tide å rydde. Ikke like entusiastisk sanket vi sammen isopor, klær, mat og blader før vi trasket inn.
Årvisst på datoene 16. 17. eller 18. mai gikk isen på Bjørnsjøen i oppløsning. Selvsagt var det da bading 17. 18. eller 19. mai. Dagen etter hadde kanskje restene av isen lagt seg inntil stranda igjen. Jeg savner både skjulveggen og stabburtaket, men vil nok takke nei til bading 18. mai…