Små gleder vokser seg store

Da far min og jeg hogg tømmer

Av Gunn Elisabeth Hagen 2015

   Det høres ut som en historie fra 40-tallet. Da vintrene var lange, kalde og mørke. Da kara i skogen hogg tømmer med svans og øks og granbarken ble glasshard i 20 minus så barkespaden glapp bortover stammen og bare fikk av en liten flis. 

   Nei, jeg hogg tømmer med far min på slutten av 80-tallet. Da vi hadde bodd i Nordmarka i Oslo siden -77 og pappa hadde sagt opp en relativt godt betalt jobb i byen for å bli tømmerhogger i Løvenskiolds skoger i en alder av 47, en alder der de fleste tømmerhoggere kanskje har lyst til å begynne med noe annet. Han gikk et 6-ukerskurs på skogskolen på Sønsterud, og skulle dermed kunne forsørge en familie på 5 med motorsag og fellespett.

   Mange ristet nok på hodet av det krumspringet, og kanskje ikke så mange trodde at det skulle gå særlig bra, men tømmerhogger ble han og mat hadde vi på bordet.

   Da vi gikk på barneskolen sluttet vi noen dager så tidlig at vi kunne gå og besøke pappa i skogen hvis han ikke drev for langt unna, og i vinterferien kunne vi være med hele dagen. Vi, det var mine to eldre søsken og jeg, gikk dit han og resten av laget jobbet og styrte etter lyden av motorsagene. På god avstand prøvde vi å kjenne igjen hvem av kara som var pappa og vinket da vi trodde vi hadde funnet rett mann.

-Hold dere på avstand og sørg for at han ser dere!

Vi hadde med oss formaninger hjemmefra. Vi fikk beskjed om å gå til bålet og holde oss ved sekken hans for der var det trygt. ( Senere fant jeg ut at dette slett ikke var den tryggeste plassen. Heller ikke inni bilen skulle vise seg å være spesielt sikker.)

   Vi kunne leke hele dagen med barhytter eller skli på presenning på skaren. Vi hadde med oss te med mye sukker på termos og brødskiver med gulost som ble sotet på bålet. En av de andre kara hadde et kull elghundvalper med seg på jobben en gang. Dagene gikk fort for en unge uten mobil og dataspill.

   Det var ikke alltid like gøy. Jeg var minst og frøys lett. Ingenting er så kaldt som slitte, våte polvotter. Og når vi skulle gå hjem gikk de eldre fort, og jeg gikk etter kald og våt med tær som gjorde vondt i støvlene. Det falt noen tårer i snøen de gangene.

   Men jeg er som de fleste andre og husker det jeg vil huske, og det er de dagene da sola begynte å varme og snøen tinte så vi så lyngen kikke opp rundt granleggene. Dagene da meisene sang og brødskiva ikke datt ned i bålet før vi fikk spist. De dagene alle var i godt humør og jeg kunne leie storesøster, eller vi til og med leide i lang rekke alle tre på veien hjem.

   Da jeg gikk på ungdomsskolen skulle vi ut i arbeidsuke. Det var en hel uke den gangen, ikke 2-3 dager som nå. Men med begrensede reisemuligheter ettersom vi bodde langt til skogs, ble det til at jeg skulle være med pappa på jobb. De fleste andre i klassen skulle være med sine foreldre på jobb, men det var på kontor, i butikk eller i frisørsalong. På ungdomsskolen som lå på Kjelsås i Oslo var det bare vi som hadde far som jobbet i skogen.

   Jeg fikk låne en slitt militærbukse av broren min, jeg hadde blå boblejakke og støvler vi kalte for scooterstøvler med ullfòr som gikk an å ta ut for å tørke. Vi var heldige og hadde brakke å hvile i, det var ikke sjelden kara måtte hvile ute. Men den gangen hadde vi brakke som ble dratt på meier opp i hogstfeltet, og en av jobbene mine ble å fyre før hver hvile.

   Den uka spanderte pappa på å ta med egg og flesk som jeg stekte til oss. Det var kanskje 4-5 karer og meg. De kalte meg Svarta Bjørn etter ei gammel kokke.

   Jeg fikk ikke bruke motorsaga, men jeg målte tømmeret og skrev opp kubikkene ettersom pappa hogg. Et enkelt men arbeidskrevende system krevde at tømmerhoggeren merket hver (!) stokk med et nummer i den ene enden. Et nummer for hvert tre, målte og skrev opp hver stokk i et skjema og krysset hver stokk i toppenden med tømmerkritt. Svart for slip og rødt for skurtømmer. Drifts-sjefen kom og kontrollmålte noen av stokkene til hver mann innimellom for å sjekke at det stemte. Jeg passet på å tjuvlytte da han sa tallene til assistenten som skrev opp tallene mine i ei bok. Kjente jeg ble glad da tallene stemte med det jeg hadde målt.

   Jeg fylte saga med bensin og olje og smurte sverdet med fett mens pappa tok seg en røyk. Jeg sto klar med fellespettet og stakk det inn treet når han hadde skjært langt nok rundt treet. Han sa det aldri, men jeg tror han satt pris på at jeg var med.

   Siste dagen skar pappa ut styreskåret i ei diger gran, stakk saga inn i stammen der felleskåret begynte og ropte at jeg kunne overta. Jeg fikk på meg hjelmen hans og fikk skjære treet rundt. Tror til og med at jeg satt inn fellespettet selv. Mens pappa tok bilde felte jeg mitt første tre. Hvis jeg blar fort i billedserien kan jeg se treet faller i sakte film.  På turen hjem fikk jeg en pose twist av de andre karene som takk for maten.

   Før jul i niende klasse erklærte jeg at jeg skulle gå på Sønsterud og bli tømmerhogger. Frøken på skolen gråt (!) og rådgiveren prøvde å gjøre så vanskelig som mulig for meg, så det endte med at jeg selv måtte kontakte skogskolen for å få søknadsskjema.

   Den julen fikk jeg hjelm, motorsagfil, fellespett og kombikanne under treet. Ikke så mange 14-åringer som får det.

    I løpet av alle årene i yrket som tømmerhogger traff jeg aldri flere jenter som levde av å hogge tømmer, og jeg ble noen ganger brukt som en severdighet. Etter 2 ½ år på skogbruksskolen, 1 år som tømmerhogger i Nordmarka med pappa og 12 år på Finnskogen meldte Midterste Morten sin ankomst og jeg la motorsaga på hylla. Men den ligger ikke høyere enn at jeg rekker opp..