Barndoms-sommer
Av Gunn Elisabeth Hagen 2014
Det er noen som påstår at vann ikke lukter noe. Jeg vil påstå at de tar feil. Vann lukter. Det lukter blankt. Ikke metallblankt, men blankt. Og det lukter barndom.
Da jeg var 7 år, minst i en søskenflokk på 3, flyttet vi fra byen og opp i skogen. Pappa som hadde passert 47 sa opp en relativt godt betalt jobb i Oslo og flyttet med kone og barn opp i Nordmarka, gikk et 6-ukers kurs for å lære å bruke motorsag og begynte å hogge tømmer for Løvenskiold.
Vi flyttet til St.Hans da skolen sluttet. Vi forlot en leilighet i en bygård med asfalt i bakgården og trafikken rett utenfor stua. Jeg har mange gode minner derfra også, tro ikke annet, men å flytte fra trafikkfylte Oslo og opp i frodige, rike, folketomme, fredfylte Nordmarka var som å komme til en fantastisk verden for den nevnte ungeflokken.
Den som har lest Mormor og de åtte ungene skal vite at vi hadde det akkurat slik. Tenk så god plass vi fikk! Det lille flyttelasset vårt fylte en liten krok i stua, en seng i hvert soverom, et par kommoder og et klesskap. Resten av det tre-etasjer store huset hadde ekko i veggene. Møbelsituasjonen rettet seg raskt opp ettersom venner og kjente byttet stoler, tepper og sofaer og sendte det brukte til oss. Noe burde kanskje ha blitt kjørt rett på Grønnmo, men vi tok i mot og brukte alt. Småbruket vi hadde bosatt fyltes opp med møbler, redskap som pappa syntes var kjekt å ha, fiskeutstyr og båter. (Mamma fikk en plastikkbåt av pappa til bursdagen sin som han hadde veldig lyst på mens hun var livredd båter og vann. Båten var kjempegod å ro og fikk navnet Ratata.)
Etter at vi flyttet til skogs hadde vi ikke behov for å reise på ferie. Vi fikk høner, kaniner, en hest på for, hund og katt. Vi var aldri bortreist sammen på de neste ti årene, for noen måtte ta vare på dyra. Vi barna var på ferie med slektninger og pappa dro på fisketur, men mamma var faktisk ikke bortreist på ferie hvert fall de første 7-8 årene.
50 meter fra huset vårt lå Bjørnsjøen. 3 kilometer langt ble vi fortalt med Storøya på midten så stor at det faktisk så ut som om det var en del av «landet» på andre siden. Mange andre små holmer og skjær duppet grønne i bølgene. De voksne sa det var kalde strømmer mellom oss og Storøya og at dyktige svømmere hadde fått krampe og holdt på å drukne i forsøk på å svømme dit. Jeg mistenker i voksen alder at det var nok et middel for å skremme eventyrlystne unger fra å prøve selv. Vi følte at øya var så nær at vi kunne ta på den hvis vi myste utover vannet og pekte på den i solskinnet.
Vi startet oppe ved huset å kle av oss. Plaggene ble liggende igjen på stien vi hadde ryddet med ljå ned mot vannet. Vi hinket av oss siste plagget før det var om å gjøre å være først uti. Det var sjelden jeg vant. De eldre hadde fordel av lengre ben, bedre balanse og bedre taktikk. Man skal heller ikke se bort fra samarbeid mellom de to eldste. Men det gjorde ingenting, for alle kom seg ned i vannet.
Den første sommeren var mamma med oss ned til vannet. Vi fikk ikke bade alene før vi kunne svømme. Tålmodig satt hun på brygga og så på oss som badet. Hun vasset litt på stranda. Opprinnelig var bruket vi bodde på en produksjonsplass for kull, noe som viste seg i både jordsmonn og vannkant. Bortsett fra den lille stranda vår lå kullet i lag bortover i sivet. Mamma tok elleve svømmetak i året. Den dagen det var så varmt at hun ville svømme måtte vi stå og telle. Etterpå skrøt hun fornøyd over at årets svømmetur var unnagjort. Pappa bada aldri unntatt hvis han falt i vannet fra båt under djerve forsøk på å få opp en «storfisk», eller det var i hvert fall unnskyldningen.
Ved strandkanten var det bygd opp en steinkant ca. en meter høy. Når det var høyvann lå steinkanten under vann, på sommeren lå den på land. Vannet var regulert med demning i andre enden der elva rant ut ved Bjørnholt. Fra denne steinkanten var det en brygge laget på to tømmerstokker som var fisket opp etter tømmerfløtingen. Stokkene lå parallelt utover steinene og ut i vannet. Over stokkene var det spikret på bord som tydelig var gjenbruk av et eller annet med slitt rødmaling på ene siden. De lå med litt mellomrom for å spare på materialene. Ved høyvann kom vannet opp mellom sprekkene og senere sto den på stolper godt over vannflaten.
Når vannet var akkurat så høy, eller lavt, at vi kunne gå tørrskodd på brygga, la vi oss på magen og stirret ned i vannet. Vannet under var nesten to meter dypt. Når sola skinte og vi la noe over hodet for å dempe refleksen, kunne vi se ned i «dypet». Store abbor svømte rolig der ende. Fisken var faktisk stor i Bjørnsjøen, både ørret, røye, sik, mort og abbor. Ingen gjedde. Vi kunne ligge lenge å se ned på livet under brygga. Vannet var så nær nesa at overflaten kjentes som en fysisk nærhet.
Det var da jeg kjente at vannet luktet blankt.
Nå i ferien har jeg stått med Glomma til opp under armene. Nå er det jeg som er mammaen og de to minste på gården har en av sine barndoms-somre. Sandstranda ved Bjerke har endelig etter flere år med fravær gavmildt dukket opp og inviterer til lek, solbading og avslapping. Jeg vasser og passer unger som bader, står stille og kikker på småfisken som «beiter» på beina mine mens tærne graver seg ned i sanda. Hysjer på ungene når utestemmene blir for høye- jeg har vokst opp med å ikke rope ved vann. Eldstemann øver på å svømme, og vi teller over 30 ikke altfor kavende svømmetak. Jeg må overgå min mor og drister meg til en lengre svømmetur der elva er dyp nok. Og jeg må jo stoppe, bøye meg over vannflaten og konstatere at Glomma også lukter blankt.