Oxford

Oxford Sentrum

I september er turistsesongen på hell, og studentene inntar byen. Temperaturen var optimal for den som ville gå rundt og oppdage. Jeg fikk et mye bedre bykart av en hyggelig servitør på restauranten jeg spiste første middagen, og med det i sekken gikk jeg gatelangs for å gjøre meg kjent.

Jeg er kjent for å plystre og snakke med meg selv, og det ble jo ikke bedre utover kvelden mens jeg fant dene "kjente" plassen etter den andre.

Puben White Horse er den

minste i Oxford, og mye

brukt i "Inspektør Morse".

Jeg måtte inn å ta meg en øl

(til ca 15 kroner!)

Veggene var fylt med bilder

av skuespilleren John Thaw

og kollegene hans.

 

Oxford er ikke lagd for biler,

og mange gater er steng for

trafikk, mens andre gater

er trange så bilene må vike for hverandre når de møtes. Allikevel hørte jeg ikke et eneste tut i bilhorn. Biltrafikken var heller ikke stor, bare på hovedvegene var det rushtid. Sykler derimot var det mange av, og det var moro å sitte på kafe' og studere alle som for forbi med kapper og gevanter , sminket i skjørt og halvshabby karer med skjegg og militærbukse. Noen ytterst få var på treningstur og med hjelm.

Med hånden på hjertet så jeg en eller to damer med barnevogn og en familie med barn i gatene Familien var tydelig turister. Resten av befolkningen var voksne eller studenter. Oxford sentrum er altfor dyrt å bo for barnefamilier, og upraktisk også. Familiene bor i utkanten av sentrum der husene er litt større, og husleien litt billigere, men hus er dyrt i England.

 

Jeg hadde kjøpt meg nye joggesko til turen. Det er sjelden jeg bruker 1000,- på sko, men det var de verdt. Bortsett fra bussturene og matpauser brukte jeg apostlenes hester hele dagen, og mye av kvelden de seks dagene turen varte.

 

Går du sulten eller tørst i Oxford må du enten skylde deg selv, eller så har du ingen penger. Byen kryr av puber, kafeer og retauranter. Langs gatene ligger de vegg i vegg, og kikker du ned et trangt portrom, ligger det garanter en pub langt der inne. Jeg kan ikke påstå at jeg var inne i alle, da måtte jeg ha vært der enda.

De fleste var ganske små, noen hadde nesten ikke sitteplasser, men det gjorde ikke noe, var det fullt gikk du bare videre.

Andre plasser igjen var større, og en av plassene jeg visste jeg skulle var The Head Of The River, en pub/hotell nede ved Themsen.

Jeg hadde prøvd å få rom der, men det var fullt. Men mat var ikke noe problem, og det ble flere måltider der inne.

 

Selv om setrum er kompakt når du ser det fra gaten, er det en hel verden til bak veggene og murene. Over 40 college ligger sentralt plassert. Store inngangsporter, eller litt diskret plasserte dører med skilt utenfor viser at her ligger Magdalen college,Queens, Pembroke, Nuffield eller St. Peters college.

Noen er åpent for "oss vanlige" noen timer om dagen, andre er stengt for trurister. Porteren med bowlerhatt står innenfor og "sjekker"/ ønsker velkommen til de som går inn.

 

Tar du en tur langs eller på kanalene, får du se hvor mye grøntområder som er vernet for utbygging. Det er alt fra velfiserte parker, turstier til villniss.

 

 

På linkene øverst på siden kan du få et lite glimt av noen av severdighetene, noen oppdaget jeg tilfeldigvis, andre blinket jeg ut på forhånd.

Det er hundrevis flere bare i byens nærområde.

 

 

Oxford september 2014

Årets egotrip

(uten snev av dårlig samvittighet)

Jeg har hatt lyst til å reise til England i mange år. Jeg har vært avstandsforelsket i Oxford like lenge.

Morse, Lewis og Hathaway har mesteparten av skylden for det. Britisk krim har rullet over tv-skjermen hjemme hos oss siden jeg var liten, og den fantastiske bakgrunnen med kanalene, .

 

collegene, museene og alle tårn og spir har lokket meg.

 

I september 2014 pakket jeg kofferten og satt nesen mot flyplassen. Min første solotur til det store utland var påbegynt. (Jammen på tide også, over 40 år gammel)

Mange lurte nok veldig på hvorfor jeg reiste helt alene. Ingen familie eller venner, bare meg.

Enkelt forklart: Alene kunne jeg reise dit jeg ville, stoppe der jeg ville, spise når det passet meg og rett og slett sette meg på en benk og bare se meg rundt uten at noen ble utålmodig. Jeg trengte ingen plan.

Og som et pluss måtte jeg kommunisere på engelsk. Hvis man er fler blir det til at man "stenger seg inne" i en gruppe, og så blir det flaut å snakke engelsk.

 

Så da jeg måtte spørre servitøren tre ganger hva i all verden han mente, ( han spurte hva slags te jeg ville ha til frokost), så var det ingen der til å le av meg.

 

Jeg hadde ikke noe fast program annet enn en busstur til Woodstock, en liten landsby en halvtime unna, hvor jeg skulle bo i to netter for å besøke Blenheim Palace. Så da jeg sto med kofferten min på togperongen etter to togbytter i London, (veldig upraktisk reise, men jeg må skylde meg selv for ikke å ha undersøkt bedre om direkte forbindelse), hadde jeg et dårlig bykart i hånden for å finne hotellet.

 

Hotellet lå i en liten bakgate i det kompakte sentrumet med skakke gulv, trange trapper og lave tak. Til og med jeg kunne lett rekke opp i taket, og jeg er ikke stor. "Hotell" er vel litt å ta i forresten, gjestehus kanskje. Huset var fra 1600-tallet og hadde 8 rom i de to øverste av tre etasjer. Verten forklarte at Oxford ligger på leirgrunn, noe som gjorde at noen av husene sank ned mot midten mens ytterveggene ble stående. Dermed ble rommene også skakke, og vannet som rømte fra dusjen havnet inntil dørterskelen. På tross av litt manglende vedlikehold, skakke tak og gulv, teppelagte gulv som skrek etter omlegging, trange dører og ganger fikk jeg ingen klaustrofobifølelese. Jeg betalte gladelig "normal" hotellpris for det var jo akkurat for disse husene jeg bodde akkurat her. (Jeg hadde ikke bodd her med samboer og tre barn)

 

 

Klikk på bildene for å se hvert enkelt.